Annus horribilis

Mitt fryktelige år varte riktignok ikke et helt år, men det føles likevel som en evighet. Oppsummert for de som bare vil vite det helt grunnleggende:

I september 2025 fikk jeg diagnosen, «kreft med spredning», og her jeg sitter nå 11 måneder senere, etter et omfattende behandlingsregime, har jeg vært kreftfri i et par uker. Det betyr på ingen måte at jeg er i toppform, men det betyr at jeg ser forbedringer fra dag til dag.

Det er hele situasjonen oppsummert, herfra og ut vil det være mer detaljer, inkludert en del ugreie opplysninger. Jeg vil anbefale å ikke søke for mye, men bruk i så fall Kreftlex som har validert informasjon fra Oslo Universitetssykehus.

Sommer 2025

For min del startet dette sommeren 2025 hvor jeg over tid følte meg ganske pjusk, noe som ikke ga seg. Kroppen fungerte ikke helt som den burde, uten at jeg kunne se for meg noen åpenbare grunner til det. Etterhvert kom jeg fram til at selv om jeg ikke følte meg veldig syk, så var det best å ta en tur til fastlegen.

Etter å ha hørt mine vage beskrivelser så var det åpenbart noen klokker som ringte hos han, og han henviste til en serie med små og store undersøkelser. Deretter ble jeg kalt inn til Gastrokirurgisk poliklinikk på Ullevål, hvor jeg møtte ei av legene der for å få forklart resultatene de hadde samlet inn.

Hun pratet litt om hva de hadde planer om (antagelig for å la meg prosessere den dårlige nyheten), og så spurte hun hva jeg tenkte om det.

Bestemte meg der og da for at det var det eneste jeg skulle fokusere på, legge bort all uro og stole 100 % på norsk helsevesen.

(En annen ting jeg bestemte meg for var å ikke spørre om ting jeg ikke ville vite svaret på. I dette tilfellet her var det over det eneste jeg visste, mot slutten av behandlingsperioden har jeg fått vite at jeg hadde én svulst i tarmen, og 21 metastaser (spredninger) i leveren. Hun kan ha vært noe optimistisk, men det var det jeg trengte da.)

Første behandling

Dermed startet noe helsevesenet kaller et pakkeforløp, hvor det bl.a. er fastsatt ganske harde tidsfrister for hvert eneste ledd i behandlingen, noe de så vidt jeg vet bare bruker for alvorlige sykdommer så langt.

Første prioritet var å redde så mye som mulig av leveren, og helst da fjerne alle levermetastasene. Siden dette betyr cellegift ble operasjonsløpet planlagt for å gi så god avlastning som mulig fra plagene svulsten skapte, samtidig som det tok kort tid å gro nok til å tåle denne behandlingen.

Som sagt så gjort, endte til slutt opp med to stomi-operasjoner på Ullevål (fikk brokk i operasjonssåret første uke og måtte dermed opereres på nytt) og et lite inngrep på Lovisenberg, hvor de monterte inn en såkalt VAP, en veneport de kan bruke for å gi store mengder medisiner (les: cellegift) uten at det skader de skjøre blodårene i armer og håndledd.

Med alle svulster intakte og foreløpig relativt små inngrep her og der møtte jeg til første behandling på kreftavdelingen ved Lovisenberg (mitt lokalsykehus). Her ble jeg møtt av noen av de dyktigste og tryggeste sykepleierne jeg har møtt gjennom hele dette løpet. De bidro sterkt til å holde optimismen på plass og humøret på topp gjennom hele behandlingsforløpet.

Selve cellegiftbehandlingen er ikke egentlig veldig interessant, de plasserte ei diger nål i den VAP-en jeg har i høyre skulder, med diverse slanger koblet til store poser med medisiner. De fulgte et fastsatt mønster for hvilke som kan kombineres, hvilke som må tas alene, osv. Men ettersom jeg hadde en VAP ble jeg etter 3-4 timer sendt hjem med en flaske hengende over skuldra koblet til denne, som doserte ut den siste cellegiftdosen over 48 timer, før jeg så dro tilbake på Lovisenberg og fikk denne koblet av.

Dette betydde at jeg i lange perioder kunne være hjemme underveis, istedenfor å blomstre på sykehuset hver dag. Var kanskje ikke stor forskjell, jeg småsov mange av de timene der, men det ga uansett litt mer frihet underveis.

Tidenes beste julepresang

Disse behandlingene fortsatte annenhver uke, og etter 4 runder ble jeg henvist til CT-scan for å få den første oppdateringen på hvordan behandlingen virket så langt. Nå har vi kommet til starten av desember.

Uka etter møtte jeg til den vanlige legetimen før neste cellegift-runde, hvor legen min kunne fortelle at

Fram til da hadde jeg bare hatt relativt håndterbare bivirkninger av behandlingen, så vi ble enige om at med det fantastiske resultatet der så var det bare å gønne på mens remmer og tøy holder.

(En litt interessant ting med dagens cellegift er at det er ikke én ting, de kombinerer flere typer og doseringer til en pakke for hver enkeltperson. Hos meg hadde de sett i blodprøver at kroppen min produserer lite av et gitt enzym, som er kritisk for å ta opp en av disse typene. Dermed hadde vi startet denne på 50 %, og sakte dosert opp. Nå doserte vi opp denne til rundt 80 % styrke.)

Dermed startet en lett ubehagelig periode som varte omtrent til nyttårsaften, hvor bivirkningene tok full overhånd. Dette inkluderte perioder med kontinuerlig diaré uavhengig av hvor mange Imodium jeg spiste.

Dette førte da til kraftig mangel på magnesium, som en av de andre cellegiftene er avhengig av at du har. Dermed tilbrakte jeg en dag på akuttmottaket på Lovisenberg, koblet til poser med intravenøs magnesium. Deretter var det bare å fortsette behandlingen dagen etter, men denne gangen med nedjustert dose igjen, som løste det problemet.

På dette tidspunktet hadde faggruppen for tarm- (ved Ullevål) og leverkreft (ved Rikshospitalet) sett gjennom alle testene, progresjonen, osv. De kom fram til at jeg var en god kandidat for operasjon, men for å etablere en «inaktiv» tidsbuffer så ville de at jeg skulle gjennom totalt 8 runder cellegift først. Som sagt så gjort, dette var i stor grad like lite spennende som de første to-tre rundene, siden de nå hadde fått spikret doseringen riktig.

Dette tok en stund, først behandlingene, deretter tiden som måtte gå for at de skal se at svulstene fortsatt er stabile og ikke vokser på nytt.

Leveroperasjon, sommer 2026

Uka etter 17. mai hadde jeg den første leveroperasjonen på Rikshospitalet. Leveren er tydeligvis magisk for planen deres var omtrent dette: Leveren består av to deler, en venstre og en høyre. Disse er vanligvis veldig forskjellige i volum, hos meg var det en 20 % / 80 % fordeling mellom venstre og høyre side. Da skulle de fjerne alle metastaser i den lille delen (dette gikk bra men operasjonen tok en stund), og så et par dager etterpå når sårene har begynt å gro limte de igjen (slik jeg forstod det) næringstilførselen til den høyre sida. Dette gjør de for å oppmuntre den venstre sida til å vokse, slik at den kan ta over jobben til den tidligere totalen.

Etter en måned eller så viste nye bilder at planen hadde fungert, den venstre sida hadde faktisk vokst 50 % (og tilsvarte dermed 30 % av den gamle totalen). Da ble det en ny tur tilbake på Rikshospitalet, hvor de nå (i en mer omfattende operasjon) fjernet hele den gamle høyresida av leveren.

Disse tre operasjonene var velykket, og senere bilder har så langt vist null nye metastaser, men nå begynte da tarmsvulsten som etter alle cellegiftrundene var omtrent usynlig å vokse igjen.

Gode nyheter, kvitt 21 metastaser, dårlige nyheter, den opprinnelige svulsten er fortsatt aktiv.

Dette var i og for seg planen en god stund så det kom ikke som noen stor overraskelse, men det betydde at det var slutt på ventetida for å gro sammen.

Innspurten, fjernet siste svulsten

For litt over ei uka sida møtte jeg på Pasienthotellet på Ullevål, klar til ny dyst. Gikk gjennom planer for operasjonen osv. med gastrokirurgen som skulle gjøre jobben. Han hadde opprinnelig skrytt på seg at de ville gjøre denne operasjonen med en robot, men nå viste det seg at hele operasjonsstua hvor roboten bor var til service. Ikke helt overrasket, kan du si.

Kirurgen kunne også med oppriktig glede fortelle meg at han var så fornøyd med å se meg der, fordi han hadde aldri opplevd at en pasient med så mange levermetastaser kom seg gjennom de foregående behandlingene og operasjonene i god nok form til at han kunne operere.

Uansett, han og kollegaen satte av hele dagen, de visste fra alle bildene de har tatt at det kom til å bli omfattende.

Kvelden fredag 14. august våknet jeg opp på overvåkningen på Ullevål og for første gang de siste 11 månedene kunne jeg omtale meg selv som frisk.

Etterarbeid

Det vil være mange runder gjennom OUS sine CT- og MR-maskiner i åra som kommer, mye oppfølging fra diverse leger, men det blåser jeg i.

Her og nå er jeg kreftfri.